torsdag 29. juli 2010

Hvor gammelt må et lik være før man slutter å vise det respekt?

Pussig det der med mennesker og menneskeverdet, spesielt etter at man dør.

Når man dør, og det gjør man visst før eller senere, vil man kunne være mye verdt med en gang. Dvs hvis var noenlunde ung og frisk, kan noe av kroppen komme levende mennesker til gode takket være organdonasjoner. Man kan kanskje snakke om millionverdier?

Så begynner man å råtne, og verdien forfaller. Men kadaveret er fortsatt beskyttet av lover som har å gjøre med mishandling av lik.

Hvis man ikke blir kremert, vil man ende opp i jorden hvor man i vil råtne opp eller bli spist av småkryp som like slikt. Det går et par tiår, slektninger gidder ikke lenger betale for plassen på kirkegården, og man må vike plassen for andre. Det beste hadde kanskje vært om man da var fullstendig fortært av diverse organismer nede i jorda. Hvis ikke får man anta at kirkegårdsarbeiderne har en viss trening med å grave opp slikt. Så får man anta at visse maskiner kverner opp restene slik at alt blir borte?

Men hvis det går lang nok tid, er man blitt av arkeologisk interesse. Man kan ende opp på utstilling og/eller bli vist frem for hele verden. Se bare på stakkars Ötzi. Splitter naken ligger han der og blir studert svært så inngående.

Og hva med den 160 år gamle soldatmumien som nylig ble funnet? Burde ikke han bli begravet i en offentlig seremoni med geværskudd i luften og alt det der? Nei!
Ifølge Solsvik vil mumien i første omgang sannsynligvis bevares i samme klima som den ble funnet i, før det settes i gang mer spesifikke konserveringsmetoder.
Huff, nei! Den dagen jeg dør, så ta gjerne og plukk ut ting som andre kan ha glede av! Hvis noen andre kan leve lenger på grunn av meg, fint! Men restene? Brenn dem opp eller grav dem ned slik at de virkelig råtner eller blir spist opp. Når jeg først er død, er det greit å havne på bunnen av næringskjeden.

Men hvem er det vel som ønsker å ende opp som en utstillingsgjenstand for senere generasjoner?

Ja visst gjør det vondt når knopper brister?

Tidligere har jeg tatt til orde for fordomsveddemål. Dvs. at når man leser om diverse former for kriminalitet, så vedder man om det er muslimer som står bak.
  • De som er fulle av fordommer, satser pengene på at er snakk om muslimer.
  • De som er politisk korrekte, vedder i mot.
Så kan folk tjene penger på at de har rett?

Men jeg bør for skam skyld melde at det var to oppslag nylig hvor mine fordommer ikke slo til. Det første gjaldt Sammenhengende telefonoppkoblinger til utlandet over flere døgn.
- Sikkert til muslimske land! tenkte jeg, kongen av fordommer.
Feil! Sitat:
Timelange samtaler til blant annet Somalia, Zimababwe, Latvia og Lichtenstein fra rådhusets telefonlinjer, gjorde at Nittedal kommunes teleleverandør sperret opp øynene ekstra denne uken.
Greit nok at Somalia er et ganske så muslimsk land. Men når bare ett av fire land er muslimske, så må jeg vel innrømme at fordommene ikke slo til.

Det andre oppslaget var: Ung kvinne skal ha blitt voldtatt av flere menn!
- Sikkert muslimer! tenkte jeg, kongen av fordommer.
Feil igjen! Sitat:
Politiet rykket ut til stedet og pågrep en tysk statsborger og tre litauiske statsborgere.
Nå betyr ikke pågripelse nødvendigvis rettssak og domfellelse. Og at man er statsborger i et land, betyr ikke at man ikke kan være muslim. Men nå er det vel ikke spesielt mange muslimer fra Litauen? Så jeg må nok innrømme at også her sviktet mine fordommer.

Kongen av fordommer bør kanskje vurdere å abdisere?

PS:
Men gjør det vondt at knoppene brister på den måten? Egentlig ikke. Men kanskje litt irriterende at verden ikke var fullt så enkel som jeg trodde. En annen sak er at det er godt mulig jeg så totalt har misforstått diktet til Karin Boye!?

lørdag 17. juli 2010

Hva med å lære litt av erfaringer under verdenskrigene?

Under kriger er ikke alltid frontene like klare. Hva gjør man med folk man tror kan være fiender? Kanskje på tide å lære litt av praksisen under verdenskrigene?

Hva gjør nasjon A med innbyggere fra nasjon B når det blir krig mellom A og B? Løsningen som ble brukt av både engelskmenn og tyskere under verdenskrigene, var internering! Man drepte dem ikke, men sørget bare for å sperre dem inne slik at de ikke kunne utgjøre noen fare.

Nå kjenner jeg ikke til alle detaljer. Men under 1. verdenskrig hadde tyskerne i hvert fall en ganske grei praksis. Alle engelske menn under en viss alder, ble internert. Hvis de ble gamle nok under krigen, fikk de reise hjem.

Under 2. verdenskrig var det en del utlendinger i England som ble sperret inne uten skjellig grunn. Innbyggere fra nøytrale land. (Ja, også noen engelskmenn!) Man kan vel si det ble foregått overgrep på den måten? Men de ble ikke drept. Og når krigen var over, ble de sluppet fri.

USA gikk nok litt for langt under den samme krigen. Selv USAs egne statsborgere ble internert hvis de hadde japansk bakgrunn. Og behandlingen de fikk under interneringen, var ikke spesielt god. I ettertid klarte heller ikke myndighetene å vise til at en eneste av disse etterkommerne var illojale mot USA. Og de av japansk bakgrunn som fikk kjempe i Europa mot nazistene, kjempet godt.

Men you can't argue success? England og USA vant til slutt krigen. (Men en god del hjelp fra andre nasjoner.) Om interneringen virkelig var nødvendig, kan betviles. Men der og da kunne man ikke være sikker å hvem som var fiende og hvem som var venn. Bedre safe than sorry?

Og nå? Selv mener jeg at den vestlige sivilisasjonen er i krig med islam. Ikke fordi vi vil det eller ønsker, men fordi muslimene vil det.
Men vi kan da ikke internere muslimer bare fordi noen få muslimer oppfører seg på den måten? Nei, selvsagt ikke! Men hvor mange muslimer må oppføre seg på den måten, før vi vil revurdere dette?

Eller blir det som den gamle vitsen:
99% av alle advokater gir resten et dårlig rykte?
Hvis 5% av muslimer i et land er villig til å drepe ikke-muslimer, skal vi mistenke 95% av de andre? Eller hvis det er snakk om 10%? Eller 50%?

Antageligvis har det uansett gått for langt. Vi har for mange muslimer i Norge allerede til at vi kan reversere utviklingen. Og flere blir de. Så får vi heller overlate til muslimene i fremtiden å fjerne sånne bagateller som rettigheter for minoriteter?

Men en ting vi kunne gjort, nå med en gang, var å internere asylsøkere. Spesielt de som myndighetene har blitt varslet om er potensielt farlige? Nei, ikke straffe dem! Ikke fengsle dem! La oss gi dem både klær og opphold. Og vi skal slettes ikke sende dem tilbake til muslimske land hvis de risikerer dødsstraff fordi de er for ekstreme.

Men hvorfor må vi i Norge være så grenseløst naive at vi slipper dem ut i samfunnet?

Tro hvordan det hadde gått med England og USA hvis de under 2. verdenskrig hadde sluppet inn nazister og latt dem bosette seg hvor de ville?!

fredag 16. juli 2010

Er Arvid Sjødin naiv eller bare later han som om han er det?

Alle tiltalte i Norge har krav på advokat. Og advokatens rolle er å forsvare de tiltalte. Slik er det, og slik skal det være. Noen gang vil advokater måtte si ting de kanskje egentlig ikke føler for. Slik bare er det. Men de behøver da ikke å overdrive?

Se bare på forsvarsadvokat Arvid Sjødin i forbindelse med varetektsfengslingen for en av de terrorsiktetede:
- Jeg ser ikke helt hvorfor en nord-iraker skal engasjere seg i frihetskampen til en uigurer, sier Sjødin til VG Nett.
For det første kan det være snakk om at noen faktisk engasjerer seg også for andre mennesker, andre steder. Ja, selv uten å ha betalt for det.

Men det det han glemmer, eller velger å glemme, er at det faktisk er snakk om muslimer. Og noen muslimer har en tendens til prioritere islam fremfor den nasjonen de er født i. Den nasjonen de tilfeldigvis har fått oppholdstillatelse i, havner heller ikke spesielt høyt på prioriteringslisten. Og det må vel selv en advokat klare å innse?!

PS:
Og selv om ingen norske politikere vil innse at vi er i krig med islam. Så hindrer ikke det at mange muslimer anse seg som i krig med alle ikke-muslimer. Og så lenge man har dette asynkrone forholdet, vil vel Norge aldri ha spesielt stor suksess med sin krigføring i Afghanistan?

Hvorfor ikke løpe nakne?

Enda mer styr med hun Semenya? Kvinne? Mann? Eller kanskje litt både ôg? Men hva så?

Men jeg kan jo forsiktig minne om at de gamle grekerne konkurrerte nakne. Hvorfor vet jeg ikke?
  • For å spare vekt?
  • For at alle skulle stille likt?
  • For å være sikker på at kvinner ikke deltok?
Nå har jo kvinner lov å delta. Men hvorfor ikke gjeninnføre denne idéen. Rett og slett la alle konkurrere splitter nakne? Mindre tvil om hvem som er men og kvinner på den måten?

Visse idretter ville nok fått mer oppmerksomhet på den måten? Andre ville man kanskje betakket seg for å se på. (Ingen nevnt, ingen glemt!)

Mindre inntekter fordi draktene ikke lenger kan sponses? Nå, ja, det kan vel være lov med tatoveringer?!

PS:
Ja, jeg innser problemet med visse vinteridretter!

torsdag 15. juli 2010

Ikke spesielt troverdige avsløringer?

Morsom den artikkelen om iraneren som hevder han ble kidnappet av CIA-agenter i fjor. Kanskje grunn til ¨være litt skeptisk?

En ting er de forskjellige videoopptakene:
På opptakene sier Amiri angivelig både at han har vært holdt fanget og at han har oppholdt seg i USA som student.
Men siden ektheten av de videopptakene ikke er bekreftet, kan man ikke bruke dem mot ham. Og, hvem vet, han kan jo ha blitt tvunget til å si det han eventuelt sa?

Men legg merke til hva han sa når han var tilbake i Iran:
Han la til at han har vært ansatt ved et universitet hvor det ikke pågår noe hemmelig arbeid.
Tro hvilken del av ordet hemmelig han ikke forstår? Hvis det faktisk pågår noe hemmelig arbeid, kan man ikke forvente at visste noe om det etter å ha vært ett år borte. Så hvordan kan ha da være sikker på at det ikke pågår noe slikt?!

onsdag 14. juli 2010

Men hva med intelligens?

VG har en svært så modig artikkel hvor de åpner for at det kan være reelle forskjeller på rasene, Derfor ser medaljevinnerne «alltid» slik ut. Fy, da!

Bare det å antyde at mennesker er forskjellige, er jo i seg selv rasistisk? Greit nok, de ser forskjellige ut. Men det bryr vi oss selvsagt ikke om!

At det er visse forskjeller på kjønnene, har likevel blitt akseptert på idrettsbanen. Hvorfor lar vi ellers menn og kvinner konkurrere hver for seg?

Men når det gjelder mentale evner, så er det selvsagt ingen forskjeller, hverken mellom raser eller kjønn. At kvinner generelt gjør det dårligere på IQ-tester en menn, har sikkert med at det menn som lager slike tester. At ingen kvinner så langt har blitt verdensmester i sjakk, er nok også bare fordi kvinnelige spillere har blitt diskriminert.

Pussig nok er det også forskjeller på IQ-tester mellom rasene. De fargede i det sørlige Afrika er på bunnen når det gleder slikt. Men dette bør ikke vi hvite europeere skryte for mye av. Orientalere gjør det generelt bedre enn oss.

Men også dette kan forklares at det er hvite (eller gule) menn som lager disse IQ-testene. For selv om utviklingen har skapt forskjeller i fysikk og utseende mellom rasene, så er selvsagt de mentale evnene helt nøyaktig like. Alt annet vil jo være i strid med det politisk korrekte.

En annen sak er at fordi det faktisk er slik, så må man ved testing av rekrutter til forsvaret i USA vekte resultatene.
  • Er du svart, får du ekstra poeng.
  • Er du gul, vil resultatene dine vektes nedover.
Men så dumme er vi vel ikke i Norge? Å, jo da!, Ved opptak til politihøyskolen har man jo begynt på kvotere inn forskjellige grupper. At det er visse grupper som ikke klarer testene, må jo nødvendigvis bety at det er noe galt med testene! Så får vi heller leve med at fremtidens norske politifolk ikke er helt stødige på sånne bagateller som fysiske tester og språklige evner?

PS:
Kanskje det er gjennomsnittlige forskjeller mellom rasene og kjønnene når det gjelder mentale evner? Kanskje ikke! Men menneskeverdet kan vi vel likevel være enig om er det samme. Ok?

tirsdag 13. juli 2010

Men hva med all bilkjøringen på kirkegårdene?

Leser at mange Oslo-folk bruker byens kirkegårder som park. Selv er jeg av og til innom Østre Aker kirkegård. Som oftest sykler jeg. Og hvis jeg ser det er andre folk der, føler jeg det som mest riktig å trille sykkelen. Men slikt tenker ikke bilistene.

Oppe ved kirken er det nok av parkeringsplasser. Men det er sjelden jeg ser folk gå ned til gravene. De kjører bil. Og de kjører fort.

Og de skal selvsagt helt inn til gravene. Ikke snakk om mange ekstra skritt der, nei! Nesten imponerende at de tross alt holder seg på veiene?

Det blir til at jeg følger med. Det kan jo være snakk om gamle, syke mennesker? Kanskje det er noen som tar med sin grandtante på 95 år så hun en aller siste gang kan besøke graven til han som hun var gift med i over 70 år?

Men, nei, ikke klarer jeg å se at noen av disse bilistene har det minste problemer med å røre på seg. Det er som oftest unge folk i svært så dyre biler.

Skiboksen på taket beviser intet. Men det tyder ikke akkurat på folk som har problemer med å kunne gå et par skritt ekstra?!

mandag 12. juli 2010

Hvordan kan man kritisere elendige sjåfører?

Om jeg er en god eller dårlig sjåfør, vet jeg ikke. Det at jeg så langt ikke har fått noen bøter eller vært innblandet i noen kollisjoner, kan selvsagt ha mest å gjøre med flaks. Men etter 31 år med lappen, føler jeg at jeg i hvert fall har litt peiling.

Og jeg mener da at det finnes mange elendige sjåfører. F.eks. han som jeg satt på med en gang. Teknisk sett en god sjåfør. Men altfor aggressiv og absolutt ingen hensyn til at ting kan gå galt. Selv om man selv følger reglene, kan det være andre som gjør feil. Og selv om man kommer i en ulykke og får lagt skylden på andre, betyr ikke det at man ikke kunne gjort noe for å forhindre dette. Det er mange på kirkegården som hadde forkjørsrett.

Så kjørte han da, i full fart. En mulig farlig situasjon oppstod, men det brød han seg ikke om. Jeg, derimot, klarte ikke å skjule min frykt. Han hørte vel et gips, og ble snurt:
- Tror du ikke jeg kan kjøre bil?
Og før jeg fikk svart, begynte å å lekse opp om alle årene han hadde kjørt i transport i byen. Han hadde nok rett i det. Men jeg hadde blitt litt mer beroliget hvis han hadde hatt blikket festet på veien og ikke på meg. Vi var på det tidspunktet på vei inn i et kryss. Jeg har aldri før eller tidligere raskere nikket meg enig.

Så hva er det egentlig med sjåfører som insisterer på å ha blikket rettet mot dem de prater med?! Selv som baksetepassasjer har jeg opplevd bilførere som snur seg for å snakke med meg. Hjelp!

Og hvordan kan man si fra at man er livredd for å sitte på med slike? Se bare historien om sjåføren som fikk kritikk og deretter rygget ned klageren! Jo verre sjåfører, dess mer hårsår for kritikk?

mandag 5. juli 2010

Noen som husker 'en spennende dag for Josefine'?

Noen som husker hva sangen egentlig het?
  • Det var en spennende dag for Josefine?
  • En spennende dag for Josefine?
Eller kanskje noe helt annet? Uansett en svært så både god og irriterende sang på '70-tallet av Benny Borg. Tro om noen radiostasjoner vil tørre å spille nå, i våre dager? Jeg tenker da på det som viser norske skolebarn på sitt verste:
På gården kretset det en ring av barn rundt henne.
Og hun så snart at dette ikke var no'n lek.
Men skulle hun nå så tidlig kunne kjenne,
det kalde pust, fra alle drømmene som svek.

Hun kunne høre de hviske til hverandre,
Og se dem peke på hennes svarte hår.
Da følte hun at hun ikke var som andre -
En vond erfaring i hennes unge år.

Bedre nå? Nei! Se bare hvordan Unge jenter blir hetset av «moralpolitiet»!
  • En blond jente blir mobbet fordi hun er blond.
  • En mørkhåret jente blir mobbet fordi hun ikke skjuler det vakre håret sitt.
Så fint vi har det i vårt nye multikulturelle Norge!?

Hvorfor hater vi de som vil hjelpe oss?

Folk som trenger hjelp, kommer gråtende fra NAV. NSB-konduktører trues på livet. Det er snakk om ansatte hvis jobb er å hjelpe alminnelige mennesker. Hvorfor liker vi dem ikke?

Selv har jeg sluttet å ta toget i Norge. (Ikke pga. av de ansatte, men det er for dyrt, for varmt, for dårlige tilbud og jeg klarer meg uten.) Det hender derimot jeg tar offentlig kollektiv transport i Oslo. (Hvor frivillig det er, kan diskuteres. Men jeg blir ikke direkte tvunget til det.) Og jeg merker selv en intens motvilje mot billettkontrollørene. Hvorfor?
  • Jeg har betalt billetten!
  • Jeg har jo intet å frykte?!
Men likevel?
  • Jeg blir forstyrret i det jeg gjorde. (Sov? Hørte på musikk? Leste? snakket i telefonen.)
  • Kanskje jeg har mistet billetten?
  • Eller kanskje det var en feil på stemplingsautomaten?
Det er uansett intet positivt ved slike kontroller. Hadde jeg vært beruset, er det ikke utenkelig at også jeg kunne oppført meg ubehagelig mot slike kontrollører?

PS1:
Så hvordan gjøre kontrollene til noe positivt? Ved ganske enkelt å la det bli noe positivt med disse! Alle som blir kontrollert, selv snikerne, får noe i gave. (Et skrapelodd? Noen reklameartikler?) Hvorfor ikke en reflekser? Dermed kan slike kontroller være med på å berge menneskeliv?

PS2:
Og NAV? Ikke vet jeg. Men hvorfor ikke opprette dummy-identiteter for de ansatte? Og disse identitetene kan de bruke for å søke hjelp hos andre kontorer.
- Jeg er Ronny.
- Kan'ke jobbe grunnet kolsen.
- Ha'kke penger til overs grunnet trekk i trygda for de fire, fem unga jeg betaler for.
- Sku' gjerne hatt noen penger så jeg kunne kjøpt noen bursdagsgaver til dem.
- Når 'em er født? Hvordan sku' jeg vite det?

Kanskje noen av de ansatte dermed vil kunne se på sin arbeidsplass med litt andre øyne?